Euroboys

Mandag 5. april, klokken åtte om morgenen, skjedde det mest spektakulære og tragiske pengeranet i Norsk historie da David Toska og hans gjeng skjøt seg gjennom spesialglasset for å hente ut så mye cash de greide å få med seg fra Nokas tellesentral på Domkirkeplassen i Stavanger.

Men kun et par uker senere skjedde det noe som skulle komme til å prege stemningen i det norske samfunnet i enda større grad enn Nokasranet: Euroboys utga albumet «Soft Focus».

Neida, helt sånn var det nok ikke, kanskje bortsett fra for bandmedlemmene selv. «Soft Focus» ble mottatt med gode anmeldelser, og fikk noe bortimot av det man på den tida kalte radiohits. Den gikk inn på andreplass på VG-lista, kun slått av Odd Nordstogas debutalbum «Luring» (doh!), og sank jevnt og trutt i ukene som fulgte. Men «Soft Focus» hadde en bred appell og gikk hjem hos både trauste rockere og hippe utelivsfolk.

Nittitallet blir ofte beskrevet som et hedonistisk tiår, et partytiår da alle piler pekte oppover. I musikkulturen husker man tida for klubbmusikk, storkjefta og fulle britiske rockeband, ekstrem sortmetall, og den høyenergiske «Skandirocken» – en scene som Euroboys-medlemmene selv var en del av, i band som Gluecifer, Team Spirit, Fair Fuck og Turbonegro.

«Soft Focus» brøt litt med støyen etter nittitallet, og var tidlig ute med å introdusere en ny vibb i rocksjangeren. Med inspirasjon fra en hel musikkultur som gjerne oppsummeres i begrepene «Laurel Canyon», «singer songwriter» eller «syttitalls vestkyst», kom Euroboys med et rockealbum som var mykt i kantene, varmt i soundet og bittersøtt i melodiene. I dag er navn som Fleetwood Mac, Eagles og David Crosby selvsagte guder på retro-himmelen, men sånn var det ikke i 2004 – Euroboys gikk inn i skogen på en ukjent sti i Oslorocken, og kom tilbake med et originalt album.

Vel, helt originalt er det vel ikke – mange vil påpeke at noen av de mest kjente delene av skiva baserer seg på musikkhistoriske ran på nivå med Nokasbanden. Men likevel: Euroboys lagde et album som i ettertid oppleves som sårere og mørkere enn de metaforene som anmelderne gjerne brukte om skiva («Kjøre Cabriolet langs Highway 1», «Finn fram paraplydrinkene», osv.). Der de klassiske amerikanske softrockerne som la si Ned Doheny eller JD Souther startet dagen med en dypp i poolen, var det en annen erfaring som trengte igjennom Euroboys lag av harmonier og fenderforsterkere: Den typiske bekymringen og tvilen knyttet til det å være en ung (fattig) kunstner i den mørke og kalde storbyen Oslo. Omslaget viser en hangglider som svever, og Euroboys-medlemmene drømte kanskje om å lette, men gjorde liksom aldri, til tross for gode forsøk. Og sånn høres skiva ut. Kort sagt; til tross å være en slags musikalsk California-hyllest, kunne «Soft Focus» ikke blitt laget noe annet tid og sted enn i Oslo 2004.

Musikken skiller seg også fra sine inspirasjonskilder, på godt og vondt, ved at den er mindre tradisjonell i låtskrivingen og arrangementene. Som barn av nittitallets musikkultur, la Euroboys stor vekt på stemning og mystikk, framfor en stram vers-refreng struktur. Med sitt eget studio Crystal Canyon i Gøteborggata 27b var musikken noe som først og fremst ble til gjennom sessions og jammer, framfor ei økt med kassegitaren over kjøkkenbordet eller en tirsdags kveld på øvingslokalet. Magien man søkte, var det som kunne strømme ut av høyttalerne på slutten av dagen.

På 2000- og 2010-tallet kom det en rekke nye artister som Euroboys kunne bli sett i sammenheng med, for eksempel Fleet Foxes, Dungen og Jonathan Wilson. Euroboys kunne, med sitt talent og studiofasiliteter, fulgt opp «Soft Focus» med mer musikk. Men allerede høsten 2004, samme år, var det slutt. Hvorfor? På denne tida var band gjerne noe man forstod mer som prosjekt enn livsprosjekt, og mange musikere fulgte strømmen der hvor elven ledet deg (det vil si der hvor det var gigs). Dette var før «festivalboomen» i Norge, og man anså fortsatt CD-salg og radiospilling som den primære inntektskilden fra musikkvirksomhet. Samtidig må man være ærlig på at å lage «Soft Focus», i likhet med mange gode album, var en intens kreativ prosess, med sterke viljer fra forskjellige bidragsytere med ulike følelser å kanalisere – en prosess man ofte kan trenge en pause fra når det er over.

Våren 2024, tjue år etter, er pausen over. Euroboys er klare for å stemme opp gitarene igjen (D-A-D-G-A-D). Det viser seg at både publikum og bandet selv er glade i den 20 år gamle skiva, som fanger et eller annet som bare framstår som veldig uskyldig og fint i forhold til verden vi lever i idag. Tidligere i år ble «Soft Focus» re-utgitt i vinylversjon for første gang, i serien Norske Albumklassikere.

Lørdag 24. august skal vi feire «Soft Focus» sammen med Euroboys i Vangen, og alle er herved invitert til festen!

Dette kan fort ende opp med å bli eneste mulighet til å få se Euroboys på vestlandet i sommer, så kjenn din besøkelsestid!

***

EUROBOYS 2004-2024

Mats Engen: bass, vokal

Trond Mjøen: gitar, vokal

Knut Schreiner: gitar, vokal

Erling Norderud Hansen: tangentinstrumenter

Anders Møller: slagverk